S02E14 - Hundene har reddet livet mitt – eller hva du egentlig bør tenke på før du skaffer deg en
Jeg var ti år da jeg bestilte min første hund. Ingen penger, ingen tillatelse, bare et brev til en oppdretter i avisa. Klassisk ADHD, vil noen kanskje si.
Og ja — hundene har reddet livet mitt. Det mener jeg helt oppriktig. Men jeg ville gjort deg en bjørnetjeneste om jeg bare sa det, og lot deg løpe ut og kjøpe den første valpen du ser på finn.no.
I denne episoden snakker jeg ærlig om hva en hund faktisk krever — og hvorfor det er akkurat én avgjørelse du ikke bør ta på impuls.
HØR EPISODEN PÅ SPOTIFY
OK, folkens, velkommen til Amygdala party. Jeg heter Step og i dag skal vi snakke om et tema som ligger hjertet mitt veldig nært. Nemlig hund, eller kjæledyr - i kombinasjon med ADHD.
Jeg bestilte min første hund da jeg var ti år gammel. Jeg fant en annonse i avisa og jeg sendte et brev. Jeg fikk svar, oppdretteren tok meg på alvor. Men jeg hadde selvsagt ikke penger til å kjøpe valpen, så det ble ingen kjøp. Helt til oppdretteren dukket opp på døra noen uker senere med en valp som hadde utstillingsfeil. Vi kunne få den til halv pris. Jeg vet ikke hva som fikk min far til å si ja den gangen, det var i hvertfall ikke han - og ikke min mor - som ønsket seg dyret.
DOPAMILLA: Vent — du bestilte bare en hund? Uten å spørre noen? Uten penger?
Ja Dopamilla. Jeg var ti. Og fikk ikke lov til å ha hund av foreldrene, men hadde et sterkt impuls om at jeg måtte ha en hund. Hva forventet du?
Bruno ble min første hund. I lys av min nåværende kompetanse som hundetrener med utdanning innen etologi (altså læren om dyreatferd) er det lett å se alt jeg gjorde feil da. I dag vil jeg helst ikke tenke på det, men jeg trøster meg med at det ikke var vondt ment. Det var mangel på kunnskap. Men siden jeg har forstått dette, er kunnskap blitt superviktig for meg. Fordi det å ha hund - eller katt eller iguana eller papegøye, you name it - handler om å vite at du skal ta vare på et dyr.
DOPAMILLA: Ja, lov nr 1 må jo være å ikke kjøpe hund til barna!
Ja, det er selvsagt et viktig poeng, for de voksne sitter med ansvaret.
Et dyr som har sine naturlige behov. Og det handler ikke bare om mat og lufting. Det handler om mental stimulering, trygghet, forutsigbarhet, sosial kontakt, trening – og for noen hunder ganske mye aktivitet. En hund har også et språk, som vi bør kunne forstå - i hvertfall til en viss grad. Det er vanlig høflighet, vil jeg si.
Og disse behovene kan avvike fra dine. De kan gå på tvers av dine.
Og så kaster man inn ADHD i blandingen. For det kan bety ting som impulsive valg, varierende energinivå, eller at det er vanskelig å holde jevne rutiner over tid. Dette handler ikke bare om hund – det handler egentlig om ansvar, impuls og hverdagsfungering. Og det er ganske midt i ADHD, spør du meg.
Vi vet hvilke utfordringer vi har, og vi bør også tenke på hvordan det kan påvirke hundens hverdag og hundens velferd. Noen ganger er det faktisk ikke en god løsning å skaffe seg hund.
Dette skal jeg snakke om i dagens episode. Hvilke ting du bør tenke på om du har lyst på hund og har ADHD. Og hvis det finnes én avgjørelse du ikke bør ta på impuls - så er det denne. Og dette er jo en klassisk ADHD-ting – at vi tar store avgjørelser på en følelse der og da. Problemet er at hunden må leve med det valget i 10–15 år.
DOPAMILLA: Impuls? Nei, jeg gjør ingenting på impuls. Det er de andre som er treige!
Vel Dopamilla, deg om det. Først som sist vil jeg beklage om jeg vil høres streng ut i dag. Fordi det med dyrevelferd er noe jeg virkelig brenner for. Om du noen gang ser meg gråtende med telefonen i hånden, så er det mest sannsynlig en mishandlet hund, en forlatt elefantunge eller en syk wombat jeg ser på. Det er garantert.
DOPAMILLA: Ja, hadde du bodd alene, tipper jeg du hadde en liten dyrehage. Eller kanskje ikke så liten.
Ja, Dopamilla, du er inne på noe. Så dette er viktig for meg og derfor kaller jeg en spade for en spade.
Fordi jeg hører ofte at en hund er en bra ide for en person med ADHD å skaffe seg. Eller at de anbefales på diverse some som en løsning på mange problemer.
Og det er her jeg føler jeg bør si noe. Fordi - det kan være veldig sant. En hund kan gi deg mye.
Men det kan også bli enn fullstendig katastrofe - ikke for deg, men for hunden.
Så før du går til anskaffelse av hund "fordi er bra for ADHDen din", skal jeg ta deg gjennom en tankerekke med argumenter både for og imot. Det å tenke gjennom disse på en ærlig måte er det minste du kan gjøre for din framtidige firbeinte venn.
DOPAMILLA: Ja, det må du gjøre. Altså, jeg mener det.
Først skal jeg se på de positive sidene av å eie en hund - fordi de er ikke få.
Da jeg var ti år, visste jeg ikke helt hvorfor jeg ville ha hund. Jeg hadde bare sett en barnetv hvor hunden Fik var bestevennen til jenta Aja og jeg hadde kanskje også ønsket meg å ha en slik venn. En som var glad i deg hele tiden. Betingelsesløst.
Fordi jeg har - som sannsynligvis mange av dere også - vokst opp med stadige krav til. Step. du burde bli flinkere. Du som er så flink du burde ha bedre karakterer. Du burde ha på deg den kjolen der (jeg hatet kjoler). Du burde og du burde og jeg husker ikke alt jeg burde, men jeg satt med en følelse av at jeg ikke gjorde nok, uansett hvor mye jeg gjorde. Den følelsen satt jeg med i ganske mange tiår, faktisk. Kanskje til og med fram til i dag.
I retrospektiv gir hund veldig mening da. En hund gir deg ikke bare en følelse av at du er verdens viktigste menneske (for det er du i hans øyne), men også at du er verdens beste menneske. Den bryr seg ikke om du står der med en sveis på halv tolv i pysjen din klokka midt på dagen. Den bryr seg ikke om du glemmer mobilen på badet og tilbringer ti minutter i panisk jakt etter den. Den ruller ikke med øynene, den blir gjerne med på leken! De dømmer deg ikke, den elsker deg uansett hvor surrete du er.
DOPAMILLA: Vel, det eneste den bryr seg om sånn egentlig er jo mat.
Vel, Dopamilla, det er delvis sant, ja. Men poenget mitt er at for en person som har vokst opp med stadig bedømmelse og vurderinger og forslag til hvordan du burde bli bedre, hvordan du burde bli mer sånn eller mindre sånn, er et vesen som ser på deg med kjærlighetsfulle øyne uansett enormt viktig. Det gir dopamin. Det gir også en enorm selvfølelse.
Så er det en ting til jeg liker godt med hunder, nemlig at jeg må ut med dem. Jeg elsker jo skogen, roen og det grønne rundt meg. Det er min mindfullness. Så om du også gjør det, er det perfekt.
Hundene gir meg også rammer. Spesielt den gamle terrierdama vår, som sitter fra klokka åtte om morgenen og skvaldrer om at nå er det snart mat, for gudsskyld ikke glem at det er snart mat. Så jeg må komme meg ut av senga, selv om jeg ikke vil. De må jo ut og tisse også. Og det er jo litt typisk ADHD – at vi både trenger de rammene, og samtidig kan slite med å opprettholde dem uten noe som faktisk tvinger oss. En hund tvinger deg. Den bryr seg ikke om du hadde fest dagen før. Klokka sju er klokka sju, og hun må ut. I regn. I snø. Fyllesjuk.
DOPAMILLA: Jeg ville bare bestilt Foodora til henne.
Hunder kan også føre til at din sosiale omkrets vokser - og etter en stund vil du kjenne alle hundeeiere i mils omkrets. Gjerne sånn "hun med den store sorte hunden", ikke på fornavn, nei. Eller i beste fall kanskje som "matfar til Balder" da.
DOPAMILLA: Ja, og du vil lære deg å snakke om bæsj.
Ja, Dopamilla, det er kanskje litt rart, men det hører til med hundeeierskapet. Avføring sier veldig mye om hundens allmenntilstand og å snakke om bæsj på et hundejorde er faktisk ikke uvanlig. Uten å blunke.
Som en av mine tidligere arbeidskolleger påpekte: Hun trengte ikke ha noen samtaler om blomstrer og bier med sin sønn, han hadde vært med på både inseminering og fødsel før han begynte på barneskolen.
Så ja, spesielt om du gir deg i kast med noen hundesport, er det også veldig sosialt å ha hund.
Og uansett om du er elene, så er du aldri alene, du har en som alltid vil være med og hjelpe til. Uansett om du trenger det eller ei.
DOPAMILLA: Ja, du blir aldri alene på do heller.
Ja, det er også sant, da. Og som nevnt - jeg mener bestemt at hundene har reddet meg. Fordi da jeg var på min mest utslitte og deprimerte bunn, hadde jeg fortsatt noen som trengte meg. Noen som tvang meg til å gå ut for å gå tur. Noen som var glad i meg.
Ikke sant?
Men, og her må jeg komme med en liten pekefinger fordi jeg mener ikke å romantisere dette. Det kostet meg enorme krefter å ta være på hundene, og å sette deres behov foran mine da jeg i virkeligheten hadde lyst til å ligge i senga i fosterstilling og i beste fall stirre i veggen.
Det er derfor EKSTREMT viktig at du ikke hører dette som at ‘skaff deg en hund, så går det bra’. Det funket kun fordi jeg var villig til å sette deres behov foran mine – også når jeg egentlig ikke hadde noe å gi. Det var det viktigste og kanskje bare eneste målet for meg i den perioden. Å sørge for at hundene hadde det bra.
OK? Jeg gjentar: Enorme krefter.
Og jeg sier det rett ut: Jeg ville ikke anbefalt til meg selv i den situasjonen å skaffe meg hund, hvis jeg skal være helt ærlig. Men jeg hadde dem før det. Og da var de mitt ansvar koste hva det koste. Og med ADHD kan det være ekstra krevende, fordi du ikke bare er sliten – du mister også struktur, oversikt og driv samtidig - og det er akkurat de tingene en hund er helt avhengig av.
Så jeg sier ikke at en hund kan redde deg om du er sliten, deprimert eller utbrent. Den KAN gjøre det, men det vil koste deg krefter. Men og her har vi sett mange nok eksempler i mediene - det kan også bikke den andre veien og du klarer ikke å ta vare på den.
DOPAMILLA: Ja, klassiske tilfelle av personlig tragedie, dessverre.
Ja, og det er veldig viktig å ha i bakhodet. Fordi en hund krever også en del av deg. Den krever at hans behov blir ivaretatt, uansett vær, uansett om du er sliten uansett om du har hatt en dårlig dag, uansett om du egentlig er kjempesliten. Og jeg mener helt ærlig – hvis du vet med deg selv at du strever med å dekke dine egne grunnleggende behov i hverdagen, så er det kanskje ikke riktig tidspunkt å skaffe seg hund. Ikke fordi du er en dårlig person, men fordi det er et for stort ansvar akkurat da.
Og jeg legger også til dette også fordi jeg har sett det selv. Det er ikke noe som gjelder mange, bare så det er klart - men det KAN skje. Når frustrasjon tipper over i affekt, kan det gå utover dyret - og i verste fall føre til at det blir skadet, enten fysisk eller mentalt. Ikke nødvendigvis fordi man vil det – men fordi man mister kontrollen i øyeblikket. Og det er ikke en risiko en hund skal leve med. Og det er heller ikke et ansvar man skal ta lett på.
Så det er en forpliktelse og du må være ærlig med deg selv. OK?
DOPAMILLA: Nå er du streng.
Ja, jeg er det, fordi dette betyr så veldig mye for meg. En gang hadde jeg en kollega som hadde veldig lyst på hund. Og hun var også en som elsket å gå ut etter jobb, møte venner, gå ut i helgene og feste. Jeg prøvde å fortelle henne at en hund trenger er du må dra hjem fra jobben. At du må lufte den, mate den. Så kan du ikke bare dra ut og la den være hjemme i mange timer alene igjen.
En hund er et flokkdyr. Du er flokken hans.
DOPAMILLA: Men jeg tipper ta hun ikke hørte på deg?
Nei, hun hørte ikke på meg, selvsagt. Men valpen måtte omplasseres etter bare noen uker. Som jeg dessverre spådde. Og det er ikke bare synd – det er et reelt stress og en belastning for hunden. Tenk deg selv - å flytte til en familie, valpen begynner å bli glad i personene, lære seg å stole på personene, så river man hunden ut av det. For noen kan det være rett og slett traumatiserende.
Og dette leder meg til neste ting. Ikke kjøp hund i et plutselig anfall av at det er en god ide. Det er sjelden det. En hun lever gjerne ti, femten år. Har du plass til den så lenge i livet ditt? Hvilke planer har du for livet? Ja, selvsagt, ting kan endres, man kan få ny jobb eller bli syk - det er ikke det jeg snakker om. Men om du egentlig har tenkt å tilbringe et år med å seile verden rundt er det kanskje ikke beste tidspunkt for å skaffe seg hund.
DOPAMILLA: Altså, jeg kjenner deg ikke igjen, Step. Så streng!
Ja, jeg skjønner det.
Men er det noe jeg syns er fryktelig, så er det alle de hundene som etter en stund blir kastet ut av huset fordi de ikke lenger passer i ens livsstil - eller enda verre, fordi man ikke lenger gidder å ta seg av dem. Så jeg må være streng. Vet du hvor mye tid jeg tilbringer med å overbevise meg selv om at jeg ikke trenger å redde alle hunder som lider?
DOPAMILLA: Ehmm... mye?
Ja, mye. Jeg har lovet til samboeren min at jeg ikke skal skaffe oss flere hunder nå. Men nå vi bor på en gård, eller kanskje et slott, ja, da skal jeg ha noen titalls hunder. Heldigvis er sjansene ganske små for at jeg vinner i lotto siden jeg ikke tipper, men you never know.
DOPAMILLA: Ja, du burde si noe om penger også for såvidt.
Selvsagt, Dopamille, det har du helt rett i. For en hund er sjelden gratis. Og det snakker jeg ikke bare om summen du må betale for å kjøpe hunden, men også de daglige utgiftene. Mat. Utstyr. Veterinær.
DOPAMILLA: Ja, ikke snakk om veterinær. Du burde gifte deg med en.
Tja, nå kjenner jeg ikke noen gifteklare veterinærer som vil gjerne gifte seg med meg, pluss at samboeren min hadde kanskje ikke vært så veldig begeistret for DEN ideen, men jammen hadde det noen ganger vært praktisk! Jeg skal love deg at skjer det noe som trenger akutt veterinært tilsyn, så skjer det som regel:
A. midt på natta.
B. på en helligdag
C. Er du ekstra heldig så skjer det midt på natta på en helligdag.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi kjørte til veterinær i påsken, julaften eller klokka 23.30 på en lørdagkveld. Og DET er ikke billig.
DOPAMILLA: Jada, men du kunne jeg bruke penger på dop eller gamble dem vekk, så det er i grunn forebyggende tiltak.
Tja, Dopamilla. Om du absolutt skal si den positive siden av dette, så ja. Men jeg må huske å si at forsikring kan være greit å ha, da.
Så er det en annen ting å tenke på, nemlig hvilken rase du velger. Fordi en hund er ikke en hund. Det finnes hunder som er meget aktive og som vil spise gardinene dine om de ikke får tilstrekkelig mental og fysisk trening. Det finnes hunder som er smarte, så smarte at de trener deg før du rekker å trene dem. Det finnes hunder som er mer happy go lucky, som er glad uansett hva som skjer rundt dem, og det finnes hunder som vil kanskje slite med noe - det kan være alt fra nyttårraketter til å være hjemme alene.
DOPAMILLA: Ja, mye ansvar.
Det er mer ansvar å ha hund enn mange tror. Mye du skal ta hensyn til om du vil ta godt vare på hunden. Og det er lett å få dårlig samvittighet hvis du ikke oppdager ting tidlig nok – selv om det ikke alltid er så lett å se. Fordi en hund er totalt avhengig av deg.
Og bare så det er sagt - om du googler 'hvilken hund passer for ADHD', så må jeg skuffe deg. Det finnes ikke et svar på det. Fordi det kommer ikke an på diagnosen din - det kommer an på hvem du er. Hvilken hverdag du har. Hvilket energinivå du har. En rolig hjemmekosende ADHD-er og en rastløs alltid-i-bevegelse ADHD-er trenger vidt forskjellige hunder. Og det er nettopp det som er utfordringen – at vi ikke alltid er like fra dag til dag.
Så her er det viktigste å være ærlig med seg selv, og ta utgangspunktet i de normale dagene. Ikke de beste når energinivået ditt er på topp. For om du velger en energisk hund, vil hans energi være på topp stort sett hele tiden. For med ADHD er det ofte stor forskjell på toppdager og vanlige dager, og det er også stor forskjell på de dagene du ikke har så mye energi. Og det er de vanlige dagene hunden din skal leve i.
DOPAMILLA: Jeg er på topp hele tiden, jeg!
Ja, DU er det, jeg snakker om oss. Det blir som å skaffe seg en jakthund fordi man jakter ryper to uker hver høst med guttegjengen sin. Ja, det er perfekt å ha jakthund da, men du har den samme jakthunden også de 50 andre ukene i året. Det er de du skal tilrettelegge for - ikke de dagene du har energi til å klatre Gaustatoppen før lunsj!
Jeg sier ikke for å si at mennesker med ADHD ikke kan ha hund – men for å si at vi må ta litt mer bevisste valg. Og for øvrig mener jeg det gjelder alle, ikke bare de som har ADHD. Alle må ta et bevisst valg når de tar på seg ansvaret for et dyr.
Så, for ikke å høres ut så negativt ut, så vil jeg si at jeg vil ikke skremme deg vekk fra å ha hund. Jeg vil derimot få deg til å tenke godt gjennom hva som skal til for at du skal kunne ha hund. Det er faktisk veldig givende og veldig mye selskap i hund.
Bare du gir den og fair sjanse og matcher rase med deg og din hverdag.
Bare du finner en løsning for backup om noe skulle skje. For ferier.
Bare du klarer å se på hunden som en berikelse og ikke som enda en plikt — enda et burde — i en hverdag som allerede er full av dem.
Fordi en hund fortjener å være en inkludert medlem av flokken.
Fordi en hund elsker deg uansett om du er uperfekt.
DOPAMILLA: Sorry, dette er ikke noe for meg. Jeg orker ikke så mye ansvar.
Nei, Dopamilla, og det er en fair sak å innse.
Men om man likevel skulle ha behov for litt ubegrenset kjærlighet og kos, finnes det mange muligheter. Og de kan faktisk være en fin inngangsport for å teste om en hund er noe for deg.
Se her:
- du kan være en frivillig hjelper på omplasseringssteder
- du kan være en hjelper for en oppdretter
- du kan være avlastningshjem for hunder som trenger akutt hjelp
- du kan være hjem for blivende førerhunder
- du kan passe hunder for venner eller bekjente når de er på ferie eller ved annet behov.
- du kan være luftehjelp for eldre som kanskje er litt dårlige til beins og vil sette pris på at Fido kommer seg ut på lengre turer.
Mulighetene er mange. Så ikke vær redd for å prøve. En hund kan gi deg utrolig mye. Men den krever også mer enn bare kjærlighet tilbake.
DOPAMILLA: Og mat. du glemmer mat. Ikke romantiser!
Ja, Dopamilla, og mat, og omsorg, og kunnskap om hvordan du skal ta vare på den. Men så vil du ha din egen dopaminpille i huset - og en som også krever ganske mye av deg.
DOPAMILLA: Jeg tror jammen er jeg et kattemenneske, jeg!
Og DET er helt i orden Dopamilla. Så poenget mitt er ikke at du ikke skal ha hund – men at du må være ærlig nok med deg selv til å gi den et godt liv. ok?